Nordmenns store ideal er den ensomme eneboligen i kulturlandskapet, en drøm som har rasert vårt rurale landskap, partert tusenvis av gårdsbruk inklusive begge mine slektsgårder, og utradert skillet mellom urban og rural kultur. Tilbake står en suburban søppelkultur, utklekt i hovedkvarteret til General Motors, med formål å gjøre oss alle til slaver av bilismen.

Å unnslippe det suburbane helvetet i et regelstyrt samfunn med profitt som alle tings mål og mening, kan synes like fjernt som et besøk til vår nærmeste stjerne etter solen. Under over alle undre, litt nord for København ute på halvøya Halsnæs, finnes en liten landsby hvor de har unnsluppet maskinsamfunnet og skapt noe organisk og levende. Dette er Dyssekilde økolandsby.

Økolandsbyen sett fra komposthaugen, som nærmest er å regne som en lokal versjon av Himmelbjerget.

Selv er jeg dypt skuffet over utviklingen av Norges store økolandsbyprosekt, Hurdal økolandsby, som har underlagt seg system B. Her er husene underkastet modernismens stilkrav, hvor all individualisme og skaperglede utslettes og hvor den minste detalj som kan gjøre huset litt trivelig, er en like stor synd som hva det var for bestemor å røre strikkepinnene på søndagen. Modernismen og dens arkitekter har som samfunnsoppgave å frarøve våre omgivelser all skjønnhet.

Da jeg så på bilder fra Dyssekilde før avreise syntes det meg som om mange av husene var reine egoprosjekter, og jeg stålsatte meg for å møte en utagerende og sinnsforstyrrende arkitektur. Stor var min forbløffelse da jeg ble grepet av kjærlighet ved første skritt i landsbyen. Med ett falt alle mine nevroser av mine skuldre, mine verste mareritt ble gjort til skamme, og en stiv nordmann ble uformell og slentrende like raskt som bambus vokser. Forresten var noe av det første jeg lærte her at bambus er to og en halv ganger hardere enn eik.

En uformell atmosfære.

Noe av suksessen hviler utvilsomt på at økolandsbyen er fri for tomter. Som vi vet er det suburbane menneskets høyeste leveregel hva Kunstler kaller: «Ikke fortell meg hva jeg kan gjøre med MITT land!» Intet helvete overgår eiendomsretts-helvetet, og mange nordmenn som våkner opp i Djevelens helvete vil nok tro de har kommet til himmelen.

I Dyssekilde har man løst dette glimrende ved at man har en opparbeidelsesrett rundt sine hus, men ingen eiendomsrett, hvilket i teorien betyr at naboen ubedt kan nyte morgenkaffen på din terrasse.

For en utenforstående kan denne forseggjorte hagen i husgruppa Stjernerne synes meget privat, men er i reliteten en del av fellesarealet. Synes du din nabos hage er finere enn din egen, er du i din fulle rett til å nyte morgenkaffen her.

En av fordelene ved dette systemet er at det dannes naturlige stier overalt mellom husene, slik at det blir en mengde forbindelsespunkter mellom mennesker, likesom i Venezia. Man kan videre sammenligne det med menneskets blodsystem.

Et annet unikum er at økolandsbyen er avstengt for biler og andre motoriserte kjøretøy. Mennesket er fritt vilt overalt, ikke for ulven, men for bilen. At vi ikke frykter bilen mer enn ulven skyldes kun at vi ikke har rukket å evolvere bilfrykten som følelse. Uansett, Dyssekilde er i praksis et menneskereservat hvor metalludyret bilen er bannlyst.

Syklister er det tyngste man treffer på i Skandinavias flotteste menneskereservat.

For barn er Dyssekilde et paradis. På hver eneste kvadratmeter i landsbyen er fri ferdsel og metallmonsteret lurer ikke rundt neste sving, men eventyret. Slår man og faller seg er det alltids en trøstende voksen i nærheten, som gjerne følger deg hjem til mamma. Ikke minst har man velsignelsen å være omgitt av dyr, et stort savn i mange barns liv. Høns trives mellom parsellhagene, mens de litt større dyrene, som griser og kveg, befinner seg ute i permakulturens sone fire.

Helt ytterst ute i permakulturens sone fire traff jeg på disse to muntre grisene. Tenk vilket eventyr for barn å ta seg ut hit og få oppleve disse lystige skapningene.

Dyssekilde er et levende bevis på at skal man bygge levende nabolag må brukernes kreativitet få boble fritt. Landsbyen ble bygget med at en gruppe ble dannet når denne hadde tilstrekkelig antall medlemmer, disse bestemte seg så for et tema for sin husgruppe, for å skape en viss enhet, hvoretter individets skaperevne ble sluppet fri, lik kalvene på beite om våren. Resultatet er like variert som naturen selv, og hadde man kjørt bare ett av disse husene gjennom professor Bin Jiangs nyutviklede «Beautymeter», ville det ha glødet rødt.

En kaskade av tak!

Selvsagt forårsaket byggeprosessen enkelte utbrente sjeler, å pusse et halmhus er ingen spøk, men jeg fikk inntrykk av at landsbyen tidlig tiltrakk seg flere svært dyktige håndverkere, som elsket å påta seg oppdrag innenfor det økologiske byggeri av andre landsbybeboere. Min vert kunne fortelle at da gardinmannen kom for å måle opp vinduene ble han stående å måpe. Vinduenes plassering varierte kun med en millimeter, han måtte måle opp igjen flere ganger for å konstatere at det var rett. Men det var det, og en slik nøyaktighet hadde han ikke opplevd i hele sin karriere. Til og med taksingelen var kuttet slik at man kom ut med nøyaktig like halvdeler på hver side av taket.

Forskjellige typer murstein utstilt hos en av landsbyens håndverkere.

Økolandsbyen er på et unikt sett en levende del av tettstedet Torup, her finnes ingen segresjon mellom landsbyen og omegn, hverken geografisk eller sosialt. Barneskolen, som var en del av landsbyen men nå er solgt til en privat friskole, har blitt meget populær. Jernbanestasjonen ligger ved økolandsbyen og huser et rikt matmarked annenhver lørdag, samt at den har blitt senter for en årlig bokfestival. Togtilbudet er utrolig velutbygd selv her i utkanten, stort sett med tog hver halvtime, og det er rimelig. Man kan nærmest sammenligne det med en full satsning på Skreiabanen, som også var en utkantbane, men som forlengst er nedlagt i billandet Norge.

Gårdsbygningene til Dyssekildegård var opprinnelig en del av økolandsbyen, og var hvor landsbybeboerne oppholdt seg under opparbeidelsen av landsbyen. Disse bygningene er nå overtatt av en friskole, og har blitt et populært alternativ også for omegnen.

Har jeg da ingenting å utsette på vidunderet Dyssekilde? Jo, forståelsen av tunfellesskapet synes fraværende, i den litteraturen jeg studerte var det ordet sosialøkologisk som gikk igjen, mens tunet ikke var nevnt. Dette kan delvis ha sammenheng med at alle husene vendte mot sør, hvilket energiøkonomisk og lysmessig er en fordel. De fleste vil gjerne ha oppholdsrom mot sydvest og soverom mot nordøst. Men det har sin pris, da det blir vanskelig å oppnå gode tun hvis ikke husene først og fremst henvender seg mot tunet. Flere av husene hadde da også en lukket bakside, og henvendte seg i minimal grad til de bakenforliggende nabohusene.

Et hus med en åpen bakside mot bakenforliggende hus, et trekk som styrker tunfølelsen.

Rundt Mjøsa bruker man å si at vil man ha kveldssol får man bo på Hamar, og vil man ha mjøsutsikt får man bo på Gjøvik. Man må derfor foreta et valg av hva som er viktigst. Ønsker man i det sosialøkologiske en hovedfokus på det sosiale, skal man prioritere tunfellesskapet, med den konsekvens at solen ikke kan være hovedfokus. For de husene med minst sol kan det være aktuelt med en egen sol-veranda. Men tunverandaen må være henvendt mot tunet, da verandaen er limet som holder tunfellesskapet sammen.

Når dette er sagt var det enkelte steder hvor man hadde tilløp til gode tun, med åpne baksider på husene. Kanskje var tunfellesskapet sterkere til stede enn hva jeg var i stand til å observere?

Vi bodde på Røjlegården, en nærliggende økologisk gård som interagerte mye med økolandsbyen. På samme vis som jeg ønsker det for Grue gård i sentrum av Bærekraftsdalen Hurdal, hvor min drøm er å kunne etablere et permakulturinstitutt i samarbeid med økolandsbyen og det planlagte bærekraftsinstituttet. Men denne drømmen synes stadig fjernere, med de ulykkene som har rammet min slektsgård, og med det modernistiske grønnvaskingsprosjektet Hurdal er i ferd med å bli. Hva er vitsen med å utpeke kulturlandskapet etter Knai til utvalgt kulturlandskap, når de som vedtar dette ikke bryr seg med at kulturbærerne til dette landskapet ikke finner den roen de trenger for å ivareta det?

Røjlegården har nærmest blitt en del av Dyssekilde økolandsby, og er hva Grue gård i Hurdal skulle ha blitt.

Dyssekilde økolandsby er av Skandinavias største og mest vellykkede økosamfunn, beliggende en snau times togtur fra den danske hovedstaden. Den beste måten å komme seg dit på er å ta danskebåten til København og så ta toget fra nærliggende Østerport Station. Man må bytte til lokaltoget ved Hillerød. Dessverre finnes ikke noe økohotell i Dyssekilde, et stort savn. Røjlegården et kvarters spasertur unna har et rom og noen teltplasser, ellers er det flere gode campingplasser i området hvis man har med bil. På hjemmesida til økolandsbyen kan man stadig finne hus til leie for kortere ferieopphold eller husbytte. Pass på å tilpasse oppholdet til den grundige omvisningen som finner sted annenhver lørdag i sommerhalvåret.

Lokaltoget «Grisen» går fra Hillerød station mot Hundested på lokalbane 920R omtrent hver halvtime uka rundt. Husk å trykke stopp for å gå av ved sjarmerende Dyssekilde station. Herfra er det 20 meter inn til paradiset. Neppe har noen økolandsby bedre offentlige kommunikasjoner.

Vår lille tur til Dyssekilde økolandsby har fått sin egen hjemmeside her.

1 kommentar

  1. Gjengir min kommentar i en artikkel hos Forskning i dag:

    «Jordskiftereformen av 1859 var sosialøkologisk en tragedie for bygdenorge. Men å satse videre på den ensomme eneboligen i kulturlandskapet har ingen framtid, og nettopp denne respektløse parteringen av gamle slektsgårder er årsaken til at mange ikke orker å videreføre disse. Et eksempel er min slektsgård i det utvalgte kulturlandskapet i Norges bærekraftsdal, fem minutters gange unna ny og stor barneskole og massevis av lekekamerater. Men de rurale kvalitetene har her gått tapt, og selv om jeg har barn i barneskolen er ikke det gode tilbudet for barn nok til å oppveie for ødeleggelsen av rurale kvaliteter.

    Med jordskiftereformen av 1859 forsvant klyngetunene, som var et særtrekk ved norsk bygdekultur. Suburbaniseringen av den norske landsbygda er en forlengelse av de amerikanske nybyggernes settlerideologi, med utgangspunkt i John Loche, William Blackstone m.fl. De subeksurbane bunkerne som har partert og omringet min slektsgård på Toten kjennes over hodet ikke som noen berikelse, men et åk, og har ødelagt gårdens kulturhistoriske rolle, og fratatt meg min livsgjerning som kulturbærer for en av Norges mest særegne grendekulturer, grenda til Totenåsens apostel.

    Jeg er nylig tilbake fra et besøk ved Dyssekilde økolandsby nord for København. Det er nettopp denne formen for sosialøkologiske fellesskap som er framtida for bygdenorge. Hvor de omkringliggende gårder blir en del av det sosialøkologiske fellesskapet, og ikke maltraktert for å gi plass til den amerikanske bilbunkeren i kulturlandskapet.

    Mitt besøk i økolandsbyen Dyssekilde er beskrevet her: http://debatt1.no/dyssekilde-okolandsby-en-kilde-til-inspirasjon/

    Dyssekilde økolandsbys historie har jeg oversatt her: http://naturkonservativ.blogspot.no/2017/05/history-of-dyssekilde-ecovillage-denmark.html

    Håper mange omkring i bygdenorge vil la seg inspirere, og at de vil ta turen til Dyssekilde for å lære. Anbefaler deres fantastiske landsby framfor Hurdal økolandsby og bærekraftsdalen.»

    Les Forsknings artikkel her: http://forskning.no/meninger/kronikk/2017/05/problemet-i-distriktspolitikken-i-dag-er-ikkje-avfolking-men-uttynning

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR