Den «fantastiske» realismen i Donald Trump

1
234

Det er liten tvil om at USA nå får en usedvanlig president. Donald Trump ser ut til å være den impulsive, den kreative inntil nesten det vanvittige, den som leter etter feil i det som har vært og som forsøker lik en maur å finne utganger andre steder ved først å gå hit, så dit. Ikke lenger vil det sitte en mann på toppen som holder tilbake, som forsøker å stagge sine medarbeidere, som er den sobre og kloke patriarken, den som ikke lar seg rive med. Det er en helt ny måte å spille rollen som amerikansk president som Trump ser ut til å ville prøve. Eller skjønt prøve; kanskje han ikke har noe valg. Det er rett og slett slik han bare er som person.

Hvordan kan noen av mene at det nettopp er betimelig å forsøke seg med en slik nyskapende og impulsiv president? Det handler først og fremst om behovet for drastisk nytenkning. Vesten har kjørt seg fast i et spor som harver opp og ser ut til å ødelegge de institusjonene som en gang gjorde oss så suksessfulle. Søken mot den globale samhandling, mot universalismen, har kommet samtidig som stoltheten og legitimiteten ved det nasjonale har blitt angrepet og derfor forvitrer. En dyp tråd i vår kultur hater oss selv og ønsker oss erstattet av noe nytt.

Donald Trump kommer til å gjøre mye dumt. Han kommer til å fornærme både den ene og den andre. Trump er vant til å oppføre seg slik fordi han har vært konge i sitt eget imperium. Han er, eller prøver å være, en alfahann. Slike selvhevdende individer blir mistrodd i den selvpiskende, skyldtunge moralen som vel stikker dypere nå enn da folk faktisk trodde på den kristne Gud.

Donald Trump gjør USA uforutsigbar. Derfor skjelver de skjøre europeiske elitene. Det var hos USA at de en gang søkte trygghet. Det var USA som gjorde at de selv bare kunne følge, som en del av flokken – som en menig mann. Nå må de ta ansvar for sine egne nasjoner, for sine egne folk. Brexit var bare et forvarsel. EU er dermed kaputt. Det er nasjonalt lederskap som heretter vil kreves, av folket.

Ledere må fra nå av tenke på konsekvenser, på hva som kan være farlig. De må tenke på fremtiden, som om den ikke automatisk tok vare på seg selv. Det er nettopp det siste som er håpet med Trump. At flere forstår hva som kreves, og at ingen av de rosenrøde håpene om globalisering, demokrati og mellommenneskelig harmoni strengt tatt kan tas for gitt. Nei, muligens har disse verdiene vært forfeilet og bygget på en idealistisk tiltro til vårt menneskelige potensial som det ikke finnes grunnlag for. Det er realisme som fra nå vil gjelde, som gjelde.

Den renselsen som trolig kommer, vil ikke være en smukker vals. Det vil bli en tøff og omskiftelig tid. Donald Trump vil påvirke Vesten langt utover det de fleste fortsatt forstår. Og det er nok gyldig selv om han snart, i verste fall, skulle bli drept.

Dilemmaene er massive. Vår sosialisering er basert til dels på en løgn. Immigrasjon har svekket Vesten, det har undergravd vår evne til å være oss selv. Vi har derfor så mange «hensyn» å ta. Det gjør oss forvirret. Og slik vil det også bli med Trump. For hva er den geopolitiske slagplanen han har? Slik det ser ut nå, brygger det mot de riktig store konflikter. Tar Trump «endelig» oppgjøret med de krefter som virkelig står i opposisjon til Vesten?

På hver sine måter riktignok, men de er nokså uforsonlige begge to. På den ene siden står Kina med sitt dynamiske, kompakte og numeriske potensial. På den andre siden av trekanten står islam, denne fortsatt politiske og selvhevdende overtro. På vår side har vi teknologi, vi har nokså god intelligens, men vi har altfor mye skyldfølelse og et splittet folk. Splittet mellom de som vil at vi skal «vinne» og de som nesten ser ut til å ønske vårt idealistisk fremskyndte nederlag, vår ydmykelse og straff.

DEL
Forrige artikkel«Djevelen i den hvite byen» av Erik Larson
Neste artikkelEn reiseskildring fra Afrika
Leder ved Senter for internasjonal og strategisk analyse (SISA). Forfatter av "Hva truer Norge nå? Sikkerhetspolitiske selvbedrag etter den kalde krigen"

1 kommentar

  1. Veldig bra, Lurås. Jeg ble nylig gjort oppmerksom på navnet ditt av en kollega med samme virkelighetsforståelse som meg. Da jeg utbrøt at jeg «elsker Milo(Yiannopoulos)» nevnte han navnet ditt. Og jommen dukker du ikke opp her på lille, nystartede Debatt1.

    Martin Armstrong, en annen Trump-«beundrer» setter jo halen på grisen hver dag og lurer på hvorfor alle er så sinna på russerne for hacking/leaking. De er ikke sinna fordi Hillary Clinton har begått forræderi og latt seg betale av fremmede stater for påvirkning( https://www.armstrongeconomics.com/international-news/north_america/2016-u-s-presidential-election/foreign-governments-have-always-tried-to-interfere-with-us-elections-and-donated-to-the-clinton-foundation/ ), nei, de er sinte fordi det ble avslørt. Dette sier jo alt om integriteten til alle Clinton-beundrere.

    Det hadde vært krise hvis Hillary hadde blitt valgt og stø kurs mot isfjellet hadde fortsatt med uforminsket fart. Nå får vi røsket opp i alle tankefeilene hos media og den politiske eliten, selv om de ikke tar det inn over seg. De er så virkelighetsfjerne at de ikke ser at de er avslørt og hengt ut til tørk. De nokså uløselige utfordringene fra peak-oil, islam, katastrofal verdensøkonomi, overbefolkning, pk-venstre og en splittet verden forsvinner ikke med Trump, men videre kan vi i det minste kanskje snakke om dette og bevisstgjøre de som kan nyttiggjøre seg av virkelighetsnær kunnskap, fremfor pk-vås.

    Ser frem til nye bidrag fra deg.

    Mvh Sindre Rudshaug

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR